Kommunikasjon med dyr - Dyrehvisking

Dyreelskere vet at på et nivå kan man kommunisere med våre kjæledyr, noen ganger selv med ville dyr. De har en intuitiv forståelse med dyr, spesielt hvis det er snakk om familiemedlemmer. Hunder og flere andre dyrearter forstår godt verbale språksettinger som f eks på plass, sitt, apport, men slik kommunikasjon kan føles ensidig, som om dyret selv forstår mer enn det vi mennesker gjør. For en dypere kommunikasjon så er det viktig å lære seg å lytte, så vel som å lære deres eget språk.

Dyr kommuniserer med hverandre, og oss, på flere forskjellige plan. De bruker en kombinasjon av lukt, lyder og kroppsspråk for å utrykke det de ønsker. De fleste som har kjæledyr vet at når hunden legger forlabbene ned med bakparten opp, så er dette en invitasjon til lek. Likeledes når katten gnir seg mot leggene så er dette et tegn på hengivenhet og markering. Den hører til oss, slik som vi hører til den. Vi vet at når kjæledyret går til matskålen er det sannsynlig at den er sulten eller hvis de går til døren at de gjerne vil ut, men det finnes langt mer som de gjerne vil fortelle oss.

Dyrehvisking nevnes gjerne i dobbel betydning. Den ene (gjerne kjent som hestehvisking) er velkjent og har lite med det paranormale å gjøre. Her er det snakk om å lære seg dyrets atferd i den grad at man "svarer" på lik linje. Kroppsbevegelser og utrykk samsvarer dyrets egen adferd, noe som gjør trening og tilvenning lettere. Dette er ingen kunst og alle kan lære seg dette, med litt innsikt i den dyrearten man jobber med.

Den mindre kjente type av dyrehvisking, som går på ren kommunikasjon med dyret (uavhengig av art) er dog langt mer interessant. Denne typen dyrehvisking viser til telepatisk kommunikasjon med dyr.

Det er ikke alltid like enkelt å skille hvilken dyrehvisker som kan kommunisere direkte med dyrene, men en pekepinn her vil være at de som kommuniserer telepatisk som regel foretrekker å ikke se dyret. Grunnen er at adferden og utrykkene til dyret vil være en ulempe, mens en som er utdannet til å lese dyrs adferd er helt avhengig av å kunne se dyret og de begrenser seg gjerne til en art. Det finnes allikevel de som integrerer både telepatien og adferden til dyret.

Det er fullt mulig å kommunisere med alle typer dyr, bortsett fra, selvfølgelig, hvis dyret selv ikke ønsker kontakt, men dette er svært sjeldent. Med unntak i dette, så virker det som at det ikke finnes noen begrensninger. Det er mest vanlig med tamme individer som f eks hunder, katter, hester, kuer, fugler, etc. Dette bunner vel ikke i noe mystisk, da det er disse dyrene man som regle omgir seg med. Men flere rapporterer om telepatisk kontakt med ville dyr både i naturen og i fangenskap (f eks ulv, bjørn, slanger, osv).

Man mener at alle har mulighet til å kunne kommunisere telepatisk med dyr, av den enkle grunn at vi innehar, som mennesker, muligheten til å sende og motta mentale beskjeder, dog i forskjellig grad. Det er uansett helt klart at, som f eks for musikere, at de som er spesielt motivert og hardt arbeidende, vil ha større suksess enn andre på dette området.

Det har vært lite forskning på dette området. Rupert Sheldrake er vel den som har gjort flest undersøkelser. Han konsentrerer seg for det meste om dyr som har evnen til å oppfatte telepatiske beskjeder fra mennesker. Personlig synes jeg det begynner å bli langt mer spennende med mennesker som oppfatter telepatiske beskjeder fra dyrene.

Selv har jeg hatt privilegiet i å vokse opp med dyr og det er ingen tvil hos meg om at dyrene både kan og vil kommunisere med oss mennesker og at de utvilsomt kommuniserer seg imellom på et langt høyere nivå enn kun med kroppsspråk, lyder og lukt.

Litt morsomt kan det bli til tider, men denne episoden regner jeg ikke som paranormal. I november kom jeg ut av soverommet til en lettere forvirret og urolig katt som helt klart mente at jeg var gal som sov under gjeldende omstendigheter. Hun dro meg febrilsk bort til stuevinduet hvor hun klart og tydelig utrykte "Se, mamma, hva som har skjedd mens du sov! Er dette greit?". Årets første snøfall, forandrer jo landskapet totalt! Winona er den eldste av mine katter med sine to og et halv år, og er den som alltid gir "beskjed" når ting ikke er som de skal være.

Min mor driver oppdrett av mellompudler i Drammen og har flere hunder. Alle hundene er sterkt knyttet til henne. Min stefar og jeg har opplevd at hver gang min mor er i Oslo (eller andre steder) så merker hundene helt klart når hun er på vei hjem. Hundene ligger rolig og sover så lenge hun er borte, i det hun skal forlate stedet, begynner spetakkelet. Hundene begynner å løpe frem og tilbake til vinduet, småpiper og er generelt urolige. Min mor drar ikke på et bestemt klokkeslett, hundene kan umulig høre eller føle bilen fra Oslo helt til Drammen. Så hvordan vet de det?

At dyr har telepatisk kontakt seg i mellom er heller ikke et ukjent fenomen blant dyreeiere. Hundene Maja og Christer hadde kjent hverandre siden de var valper. Maja var blind og ønsket derfor å sove i bur om natten. Christer foretrakk å sove sammen med sin eier i sengen. En sen kveld gikk Christer allikevel frivillig å la seg i et bur som alltid står fremme og ble der hele natten. Når min mor ringte dagen etter for å fortelle at Maja var død, var Christers eier allerede klar over hva som hadde skjedd.

En bekjent av meg opplevde en heller skremmende episode da hun var yngre. Anita var 17 år den gang og utvekslingselev i USA. Hjemme hos foreldrene hennes i Norge var den to år gamle katten hennes, Shira, igjen. Shira var fra første dag "hennes" katt, selv om hun i utgangspunktet var ment som en familiekatt. Hun sov i armkroken hennes, og fulgte henne over alt, inkludert på skiturer, o l. Da Anita dro til USA sørget Shira, og det tok flere md før hun ble den gamle seg igjen. Så en natt i november våknet Anita midt på natten av et fryktelig mareritt. Shira hadde vært i et slagsmål med et dyr, i drømmen var det uklart hvilket dyr dette var, men både dyret og Shira var skadd. Anita så henne slepe seg hjem, og bakkroppen var, som hun selv beskriver det, "liksom uten bein inne i pelsen". Redselen hun følte for Shira da hun våknet var ubeskrivelig og lammende, og hun ringte foreldrene sine så snart klokken tillot det. De forsto ikke noe, Shira var ute og ingenting skulle tilsi at noe var galt med henne. Men et par timer senere fant de Shira i utekassen. Hun var lammet i bakkroppen, og klarte ikke å gå. Hun hadde en stygg hevelse over ryggen. Bekkenbeinet var brukket, men heldigvis var det et pent og rent brudd, og med flere uker sengeleie og pleie ble hun frisk igjen. Da faren til Anita senere samme dag tok seg en tur langs elva fant han spor etter et basketak mellom katt og noen kanadagjess som overvintret. Det var litt blodflekker og fjær i snøen og spor etter katten som hadde slept seg hjem. Antagelig hadde disse store kraftige fuglene, som sikkert sov i snøen, blitt for fristende for den spenningssøkende pusen og de har nok forsvart seg ved å slå med vingeknokene. I følge fugleeksperter kan gjessene knekke ryggen på en rev med disse slagene, så Shira var nok heldig alt i alt.

Men hvordan fungerer egentlig dyrehvisking?
Det er som å lære et helt annet språk. Når vi møter noen som ikke snakker vårt eget språk, går vi ikke automatisk ut ifra at personen ikke har noe å si eller ikke kan kommunisere. Vi klarer bare ikke å forstå, og, hvis vi ønsker å forstå, er vi nødt til å lære språket eller bruke en tolk.

Dyrene både tenker og føler som oss. De forelsker seg, reflekterer, ler, har håp, drømmer og de spiller oss gjerne noen puss. For en som er lydhør vil et dyr kunne fortelle hvordan familien fungerer emosjonelt, hva slags karriere man har, hva slags psykologiske hemninger som eksisterer, om man nylig har giftet seg eller skilt seg fra noen, om det ventes familieforøkelse, eller hvor man har tenkt til å feriere. Dyr kan fortelle ikke bare om sin egen medisinske tilstand, men også om sine eiere og andre de føler seg sterkt knyttet til. De elsker dypt, og selv de dyrene som ikke vitenskaplig knytter bånd for livet, savner dypt i årevis etter en eventuell separasjon.

For å lære kunsten å kunne kommunisere med dyr, kan man starte med dyrene i ens eget nabolag. En katt kan passe deg opp i det du passerer huset hennes. I stedet for å se på dyret som et objekt, bygg en bro mellom dere ved å:

1) Følg hjertet ditt. La hjernen bli tom for tanker. Pust rolig. Fokuser innover.
2) Gi fra deg kjærlighet. Se for deg lys som går fra ditt hjerte og la det forbindes med hjerte til katten.
3) Trå tilbake. Gå inn i oppvåkningen. Vent i stillhet.

Det kan hende du da hører katten si, "Hei! Mitt navn er Pus. Jeg mistet nettopp vennen min til kreft." Eller kanskje du ikke mottar beskjeden med lyd overhodet. I så fall vil all informasjon mottas slik en søkemotor på Internett fungerer eller som et flipperspill som spretter spørsmålene dine rundt gjennom forskjellige labyrinter, ved å utfordre deg til å motta svarene i forskjellige subtile moduler. Kanskje får du et bilde av en større katt i andre farger enn den du "prater" med. En påfølgende sterk smerte i magen kan følge eller en følelse av uendelig ensomhet. Man må huske at slikt kommer spontant.

De fleste vil vel allerede her påstå overfor seg selv at de fantaserer og distansere seg fra det hele med et lite "spark bak". Men hvis du velger å lytte forsiktig og følge det sensasjonelle som skjer i bilder med lynets hastighet, så vil du oppdage at denne katten gir deg en historie uten ord. Den store katten, en følelse av kjærlighet og varme, dybden av vennskapet og smerten ved å miste hverandre. Kreft vil f eks kunne uttales k og en f lyd, som en smerte i kroppen din, et bilde av kreften eller et plutselig minne etter noen du selv kjente som har tapt kampen ovenfor denne sykdommen.

Du kan følge opp spørsmålet med å spørre "Bodde dere sammen?" Send en tanke om 2 katter som sover sammen på en sofa eller en seng. Et øyeblikkelig svar vil følge. F eks et ja svar vil bli vist av 2 katter som sover i en yin/yang posisjon, helt i henhold til det du selv sendte. Kanskje katten forandrer det en smule og sender tilbake et bilde av to katter som sover oppå en bokhylle, men uten å være inntill hverandre. Et "nei" svar kan være et bilde av to katter som møtes ute ved en vegg. Hvis du er mer følelsesmessig synsk enn visuelt, så kanskje du føler den kalle muren og vinden i ansiktet. Katten formidler at de ikke bodde sammen, men var naboer.

Kanskje får du all denne informasjon, kanskje gjør du det ikke. Kanskje alt du får er en følelse av sorg fra denne katten. Kanskje et innblikk i at noe skjedde med vennen hennes.

Hvis du er modig nok til å stole på deg selv og dine persepsjoner, vil du finne deg selv i en helt unik situasjon. I stedet for å ignorere katten som mennesker rundt den sannsynligvis gjør, er du kanskje den som trøster katten i en sorgfull tid. Dette er et privilegiet som svært få mennesker rundt deg vil stå frem med eller akseptere. Kanskje er du den eneste i denne kattens verden som er i stand til å hjelpe og trøste. Det gir vel mening til det hele når venner kaller deg "gal"?

Amelia Kincade og katten Sal Amelia Kincade er en anerkjent dyrehvisker i USA og forfatter av boken "Snakk med dyrene og få svar".

Sal var en katt som gjerne tok seg noen turer. Han kunne gjerne være borte noen få dager, men aldri så lenge som en hel uke. Eieren, Caitlin, var helt desperat, sønderknust og led av søvn mangel når hun endelig ringte til Amelia, når hennes store, fete rødtabby hadde vært borte i over en uke.

Det er ikke alltid lett å distansere seg fra klienters redsel og stress, slik at man kan se dyrenes svar klart. Slike vibrasjoner kan alltid forstyrre og kaste et slør over sannheten som helst skal frem. I Sal's tilfelle satt Amelia på en pute og så gjennom en hel del bilder, med fokus på det bildet som hun følte ga henne mest energi. Etter å ha funnet bildet spurte hun sitt "vanlige" spørsmål: "Hva er din favoritt mat?", før hun lot det virkelige spørsmålet: "Hvor i svarte er det du er?" falle. "Svinekoteletter og bacon!" Ordene kom susende inn. Dette hadde hun ikke hørt om som favoritt rett før. Hvis svaret stemte, visste hun at Sal var med henne. Caitlin bekreftet svaret - dette var Sals livrett! Hun fikk et bestemt inntrykk av at Sal var i live, fordi hun følte at han var hinsides sult; dette er aldri en klage som kommer fra de som har gått over til den andre siden. Amelia prøvde seg videre frem med intetsigende spørsmål, mens hun prøvde å se igjennom Sal sine øyne, men alt hun kunne oppfatte igjennom mørket var en del ubestemmelig rot. Hun var livredd for at Sal skulle ha blitt innestengt et sted hvor han ikke burde være. Hun fortsatte:

"Sal, hva lukter du?"
Støv. Bil. Jeg er veldig tørst.
"Sal, kan du fortelle meg hva som er under føttene dine?"
Jeg vet ikke.
"Sal, vet du hvor du er?"
Jeg vet ikke. Det er mørkt. Jeg er veldig tørst. Kan jeg få litt vann?
"Du er nødt til å vise meg hvor du er, slik at vi kan komme å hjelpe deg ut. Da kan du få vann!"
Jeg skal prøve. Jeg begynner å bli svak. Jeg trenger å spise, og jeg er så tørst.
"Kan du fortelle meg det siste du så før du forsvant i mørket?"
Sal forklarte villig det siste huset han hadde sett på utsiden. Han viste henne hvordan han hadde gått fra han forlot huset. Han tok henne et kvartal sydover, så til venstre, gikk nedover et halvt kvartal til og gikk over gaten. En stor weeping willow stod i hagen til huset ved siden av. Han sendte bilder av stedet med glassblokker, hvit murstein, blått og hvitt treverk, pene blomster i hagen som vokste tett ved bakken. Sal forklarte videre at det var en regnbue i hagen ved å vise et bilde med nydelige pastellfarger i rekke. Amelia forstod ikke bildet, men skrev det allikevel ned. Så, med hastverk, viste han henne bilde av en garasjeport.

Amelia og Caitlin kastet ikke bort mer tid. Caitlin forklarte at hun visste hvilket hus som hadde et weeping willow tre i hagen. Når de kom dit så de huset med innebygde glassblokker, i hvitt og blått treverk med stemorsblomster som vokste langs ett hvitt murstensgjerde. I hagen sto en dekorasjon av et esel med en trille bak seg. Hver planke var malt i forskjellige pastellfarger.

De banket og ringte på døren. Det var ikke svar å få. De løp bort til garasjeporten og ropte på Sal. Ingen tegn til liv. Amelia visste at han ikke var død, for alt hun kunne føle var mørke. Sal kunne ikke se annet enn skygger, men han viste til rot og noe med en bil. Han var nødt til å være innelukket i garasjen, men hvorfor svarte han da ikke på ropene? Usikker og veldig nedfor, ble de stående uten å motta mer informasjon fra Sal. De begynte å ringe på hos naboer og en nabo kunne fortelle at husets eiere hadde dratt på ferie flere dager tidligere. Det ble vurdert å ringe politi og brannvesenet for å få slått inn døren, men lot være, siden alt de hadde å gå på var et innfall fra en dyrehvisker. Sakte og med tungt hjerte ga de opp. Alle anstrengelsene var bortkastet og det var lenge etter mørkets frembrudd før de dro hjem.

Amelia var rasende for å ha fått så klar informasjon uten å ha kommet noe nærmere. Hun strevde for å motta mer informasjon igjennom hele natten, men fikk kun det samme: skyggeaktig mørke, rot, noe med en bil, noe olje og en og annen duft av støv og bensin. Hun visste at han ikke kunne være død! Hun følte at han ble mer tørst og dødelig svak. Han var nødt til å være innestengt et eller annet sted levende, men hver gang hun spurte hvor han var, fikk hun bildet av huset med regnbuen. Det begynte å haste for Sal sitt vedkommende. Natt og dag prøvde de å få kontakt med Sal, Caitlin gikk til huset daglig, men de hørte aldri en lyd.

To netter passerte før bildene Sal sendte forandret deg drastisk. Sal sendte bilder av at han jaktet i høyt grønt gress under store, høye trær. Han lekte i et idyllisk skogsområde, jagende etter sommerfugler. Han viste henne frisk luft, nydelige skyer formet som bomullsdotter på en klar blå himmel og glade mennesker. Når Amelia så dette, brast hun i gråt. Det minnet for mye om bilder hun mottar fra dyr som har gått over til den andre siden. Hun var nå sikker på at Sal var død.

Sjokket og overraskelsen var derfor stor når Caitlin fikk telefon fra de som eide huset dagen etter. Både Amelia og Caitlin var sikre på at eierne hadde kommet hjem fra ferien og funnet Sal i garasjen. Men slik var det ikke. Menneskene ringte fra California, hvor de hadde funnet en litt forkommen og meget tørst, men absolutt levende katt i bagasjerommet. Sal hadde rotet seg inn i garasjen og blitt innelåst i bilens bagasjerom mens familien hadde pakket for å dra på en lang, lang tur. Når han endelig ble sluppet løs, hadde han virkelig lekt i høyt grønt gress under store trær. Familien var på ferie i Sequoia Nasjonal Park! På halsbåndet hang skiltet med Caitlins telefonnummer.

Forfatter: Hege Næss. Tilbake